Å leve i et hverdagslandskap i kontinuerlig endring

Alle byer er forskjellig, men de har en ting felles: De er stadig i endring. Kontinuerlig endring er et kjennetegn ved det urbane (Ripp & Rodwell, 2015), og bygninger, gater og nabolag fungerer dynamisk, og endres også som svar på folks bruk og interaksjon med byen (Jane Jacobs, 1961). Det gjelder selvfølgelig for forholdsvis nyetablerte byer, tettsteder og nabolag, men også for byer med spor fra middelalderen. Klosterøya i Skien er et godt eksempel her, på samme måte som Verket, som er nyetablering av en ny bydel nær stedet hvor Moss Jernverk lå i sin tid.

Situasjonsbilde fra Klosterøya desember 2019. Foto: Grete Swensen, NIKU

Et perspektiv som vi er opptatt av å få mer kunnskap om i ADAPT, er hvordan det kan bygges en tilhørighet til områder som gjennomgår utvikling og transformasjon. Vi vet at det fins historiske spor som både stammer langt og kort tilbake i tid. På Klosterøya fins fragmenter fra middelalderen, men ikke minst kulturminner som avspeiler industritidas glansperiode da Union var en av de ledende industrivirksomhetene i regionen.

Men samtidig er Klosterøya og Verket også noen av de byområdene i Skien og Moss hvor det skjer mest omfattende endringer. Et knippe spørsmål som knytter opp mot dette perspektivet, er hvordan det er å leve, arbeide eller gå på skole i et område hvor det har vært – og fortsatt pågår – kontinuerlig endring over en lengre periode? Store utbyggingsprosjekter kan lett ta 15 – 20 år før de oppfattes som ferdig utbygd og opparbeidet.

Hvordan venner folk seg til at det skjer endringer hele tiden eller at store deler av området er en byggeplass? Er det noe folk ser på som positive erfaringer? Hverdagslandskapet ditt – der du bor, arbeider eller går på skole – har noe nytt å vise til nesten hver dag. Det er et landskap som varierer hele tiden: det skifter selvsagt i forhold til svingninger med vær og årstider, men ikke minst fordi det stadig dukker opp nye bygg, gangtraseer etc. Det kan oppfattes som et spenningsmoment på vei til butikk, jobb eller skole.

Men for andre kan dette muligens oppfattes som forstyrrende faktorer: gangveier som stenges, nye stillaser som kommer opp i forbindelse med byggevirksomhet, mer støv og skitt.  Vi planlegger å undersøke nærmere hvordan folk i ulike aldre og med ulik tilhørighet til Klosterøya mestrer det å bo, arbeide eller gå på skole i et hverdagslandskap i kontinuerlig endring. Hver enkelt har bygd opp erfaringer som kan være nyttig for andre å få innblikk i. Det kan finnes enkle grep som kan foretas og passes inn i byplanleggingen for å gjøre kontinuerlig endring til en positiv erfaring for mange. 

Vi vil utprøve forskjellige metoder for å få folk til å dele erfaringer med oss om hvordan de opplever å leve med kontinuerlig endringer i nærmiljøet. Hvis du har noen synspunkter du mener har relevans, kan du kontakte oss via kontakt.adapt@niku.no

ADAPT presentert på konferanse

I juni ble ADAPT-prosjektet presentert på en utenlandsk konferanse for første gang. Det var Grete og Joar Skrede som hadde samarbeidet om planleggingen av innlegget, som hadde tittelen «Adaptive reuse of industrial heritage». Konferansen het «Changing Cities: Spatial, Design, Landscape and socieconomic dimensions» og foregikk i Chania, Kreta 24.-29. juni. Tipset om konferansen kom fra prof. John Pendlebury, Newcastle som er med i ekspertgruppa i ADAPT. Han var selv invitert til å være en av innlederne (key note speaker). I tillegg hadde han ansvaret for den sesjon der innlegget vårt hørte hjemme; «Theorising Adaptive Reuse».

Changing Cities var en bredt anlagt bykonferanse med en serie av parallelle sesjoner. Mange av konferansedeltakerne var forskere og planleggere med fagbakgrunn fra arkitektur og landskapsplanlegging. Men noen av deltakerne kom også fra samfunnsvitenskap og humanistiske fag. Det var den fjerde konferansen i en serie som The Department of Planning and Regional Development ved Universitetet i Thessaly, Hellas arrangerer annet hvert år.

Ettersom ADAPT-prosjektet på konferansetidspunktet var forholdsvis nystartet, var det foreløpige tanker om prosjektets problemstillinger og aktualitet mer enn egentlige resultater som ble lagt fram. Den røde tråden som Pendlebury presenterte innledningsvis i sesjonen, ga grunnlag for flere interessante diskusjoner under lunsjen, og den førte også til at viktige internasjonale kontakter ble knyttet.